Du husker da du var sju år, lekte med lego mens storebror spilte Metallica for deg, og du ble forelsket, du husker hvor mye det betydde. Det spilte ingen rolle hvorvidt andre mente at de sangene du hørte på var helt forferdelige, at det var dårlig, for du visste bedre. Du visste at selv om enhver fan fnyste av deg når du sa at the Memory Remains og the Unnamed Feeling var noen av de beste låtene de hadde lagd, så betydde det ingenting, for du elsket dem og du lærte deg alt om dette bandet og hvis noen spør deg hvor og når og hvordan Cliff Burton døde, så kan du svare på det, selv nesten ti år etterpå.
Du husker du pleide hate U2 inntil den dagen du så på Topp20 og så musikkvideoen til With or Without You og falt så hardt at du ga faen i at stilen din egentlig ikke passa til å være U2-fan, du husker hvor mye penger du brukte og hvor glad du var i dette bandet, for det var alt som var. Du husker første gangen du så musikkvideoen til Paralyzed, husker du sendte en frenetisk mail til Rock Kills Kid og dret deg så hardt ut, men Rock Kills Kid var det beste som var funnet opp.
Helt til den dagen du hørte Sweet Child O' Mine. Det var ikke første gangen, men du var 13 år, satt i forsetet i en bil på vei hjem fra mormor og morfar, du hørte, virkelig hørte, for første gang at dette var bra. Det var egentlig ikke bra, det var helt fantastisk. Og du gikk i anskaffelse av alle album som var gitt ut, du hatet ikke Spaghetti Incident fordi Ain't It Fun og Hair of the Dog og Attitude var på den, og du elsket det. Du husker første gangen du hørte Dust N' Bones, du husker hvor frelst du var allerede etter første tone, hvordan du nesten var klistra til pc-skjermen og stirra på Windows Media Player mens den litt hese, såre stemmen sang i vei. Du husker første gangen du hørte Estranged, fortalte til Fredrik at "denne sangen var egentlig ganske bra" hvorpå Fredrik svarte at den "er nydelig", og Fredrik hadde rett. Du kunne så mye, du visste de egentlige navna på medlemmene, du visste hvor de var født og til og med hva søsknene het. Og ingenting kunne ta det fra deg, og med Guns N' Roses kom Velvet Revolver og Izzy Stradlin og du elsket det også. Ikke fordi det hadde en link til Guns N' Roses, men fordi musikken var så bra.
Også kom sommeren og du så Metallica for første gang, og du får fremdeles frysninger på ryggen hver gang du hører opptakene derifra med allsangen på Memory Remains, og du husker hvor lykkelig du var da 40 000 mennesker sang hele melodien på Orion. Du husker et par måneder senere, husker du skrek da egentlig hadde tenkt til å stikke fra Momarkedet, men et skrangleorkester fra Rogaland spilte Maestro, og du løp tilbake i mengden og sang.
Men fullkommen lykke var ikke da du endelig kyssa han gutten med krøller, eller da du drakk rød iste for første gang, eller da du satt med en gjeng gutter i et verksted og hørte på sladder, ikke engang da du fikk sekser i samfunnsfag. Nei, fullkommen lykke var første gangen du hørte Tyster live. Du var varm og svett, følte du ble solbrent på skulderen, måtte høre på noen allmennfagelever diskutere riktig bøyning av verbet "ligge", måtte tisse, konserten var egentlig middelmådig, men du sto der, hørte introen, hørte noen rope "JAA" med litt sprukken guttestemme, og tenkte "denne sangen elsker jeg jo." Og da du litt senere fikk frysninger over hele kroppen pga O Dessverre, da visste du at dette, dette slo alt. Og selv da du trodde du kanskje ble litt lei av dem, så dro du på konsert igjen og oppdaget du elsket Løgnprofitør, fikk frysninger av Dynasti, men du gikk tilbake til å like skrangleorkesteret, som spilte senere på kvelden. Du dro på konsert med Kaizers senere på høsten, og var så intenst lykkelig der du sto, relativt full, med armene rundt to av de beste vennene du noensinne har hatt og skrek på Die Polizei. Og du husker første gangen du hørte Slukk Meg live, hvor perfekt det var, du husker da du hørte Panzersjokk og Skamania live uka etter, og det var så utrolig fint og du var så utrolig glad.
Du husker du så opptak av en konsert Nephew gjorde, husker frysningene da hele publikum hoppet til Va Fangool og begynte nesten grine fordi det var så bra, og du var ikke der. Du husker du hørte Meds ordentlig første gangen, og da du så liveopptak av Infra-Red og du hatet deg selv fordi du ikke så Placebo da du hadde sjansen, for det var så jævla fantastisk.
Og selv om enkelte ser litt rart på deg fordi musikken betyr så mye, så vet du bedre. Du vet at de egentlig lever et litt dårlig liv fordi de ikke har opplevd det du har opplevd, det å falle så pladask for noe, og de kan godt ha kjærestene sine og vennene sine, for du trenger ikke det. Du har musikken, og den gir deg helt andre venner, venner som vet det du vet, at musikk er noe av det aller beste som eksisterer. Musikken er ikke falsk, den juger ikke, den er det eneste du kan stole på når alt annet feiler.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev det i andre person, men hey, slik ble det altså.
